En blogg om min vei til livet igjen

Jeg vil takke dere som leser bloggen min og dere som legger igjen kommentarer der. Jeg setter stor pris på det. I dag når jeg våknet så hadde jeg det helt jævelig og dagen så ikke mye lys ut, dette er ikke akkurat en gledesblogg med masse positivitet men det er sånn det er akkurat nå. Jeg hadde en avtale med kameraten min som jeg skulle drikke kaffe med i dag men jeg dukket ikke opp…det ble for hardt for meg rett og slett, nervene mine og samvittigheten min tillot det ikke på noen som helst måte, Jeg skuffet nok engang men har tenkt å dukke opp på jobben hans i morgen å gå det enda et forsøk.

Nydelig sted å bo.....

Jeg har diskutert mye i dag med en annen beboer her jeg bor nå, dere kan jo se hvordan det ser ut her på de bildene jeg har lagt ved. Jeg lurer faktisk på om politiet vet hva som foregår her inne egentlig, jeg lurer på om sosialkontoret vet hva som foregår her inne. At det deles ut sprøyter her fra morgen til kveld er jo en ting, man kan jo bare gå i resepsjonen og be om så mange sprøyter man vil…… men hadde de trengt å gjøre det her egentlig?! Jeg ser at mange av de som bor her har gitt opp rett og slett og jeg spurte sosialkuratoren min ettertrykkelig om ikke å sende meg et sted som dette for da kommer det jeg visste kom til å skje, å skje.
Jeg kjenner jeg blir mer og mer likegyldig til videre behandling og følger ikke opp så bra som jeg gjorde fra starten av med å ringe og holde i trådene som jeg kaller det…. Som jeg skriver i nesten hvert eneste innlegg her så vet jeg at det var jeg som dro fra avruningen og ut på gaten, så jeg skulle kanskje bare ta til takke med det jeg får og utsette meg for enda mer fare i forhold til det å opprettholde usmisbruket mitt., Det gjør meg så forbanna at sosialkontoret har plassert meg her!

Det er vel mer eller mindre 50-60 stykker som bor her og det er i hvert fall et 20tall som puher store mengder heroin og amfetamin og tjener jævelig bra på det, på samme måte som gårdeiere tjener på å leie ut til Oslo kommune. Hele dette systemet er pill råttent og alle bare lar det gå forbi, alle gir faen i at det faktisk sitter masse folk her og dealer døgnet rundt.. Er det jævelig mye å be om å komme et sted som sted må drives lovlydig? Mange av dere tenker vel: “hvorfor bryr du deg om det nå egentlig, du har jo vært kriminell hele ditt voksne liv å nå skal du begynne å bry deg?” Til det så kan jeg svare følgende: Et sted må jeg begynne, jeg finner meg faen ikke i at de som jobber her bare lukker øynene for det som skjer her inne, det hjelper i hvert fall ikke meg i min situasjon til å komme ut av det.
Det at jeg sitter her og skriver dette er jo også helt imot “kodeksen” i rusmiljøet som omhandler tysting osv. Hvis noen av de som bor her får vite at jeg skriver dette så kan både det ene og det andre skje med meg uten at jeg skal gå nærmere inn på det for dere kan tenke dere selv hva som kan komme til å skje.

Det sitter mange folk her og pusher store mengder stoff, de som jobber her vet om det og ingen skal fortelle meg at sosialkontoret ikke vet noe om det, for det gjør de. De bare gir faen, at de har samvittighet til det er helt utrolig spør du meg. Hadde jeg hatt noen annen mulighet så hadde jeg drat herifra, jeg gjorde det i fjor når frelsesarmeen sin suppebuss var oppe å gikk. Da hadde jeg plass på et hospits men etter en natt der så flyttet jeg til suppebussen og sov der til de var ferdige klokken 04.00 og da startet dagen min. Så for meg er dette et sted jeg ikke vil være pgs rusen som er rundt hele jævla huset her. Hadde noen gjort noe med det så hadde vi kanskje ikke havnet så langt nede i dritten som vi har. Pusherne sitter og gir seg i henda over pengene de tjener her på min og andres avhengighet. Det er folk her som har bodd her i 3 4 år. Hva sier det dere egentlig?
Hvis jeg regner et grovt overslag på hvor mye heroin som omsettes her hver dag så kan jeg tenke meg et sted mellom 100 og 200gr heroin….Jeg avslutter dette blogginnlegget nå for jeg har tårer i øynene og gråten sitter |lett nå……..kanskje jeg skriver mer siden i kveld for jeg må tenke over hva jeg skal gjøre med bosituasjonen min nå. Og til alle dere forbanna sosialkuratorer som sender folk som vil bli rusfri, kom hit og bo her en uke og bare se hvordan det er…se hvor jævla kvalmt det er her og hvordan mennesker blir av å være her, se hvor mye stoff som flyter rundt her! Å til dere snutejævler som plager småkriminelle narkomane på plata og jager oss opp og ned som vi var noen bikkjer: kom hit dere også. Til regjeringen og vår kjære statsminister vet jeg ikke hva jeg skal si for de er jo helt talentløse.

Er det noen som tar utfordringen min?!

Og helt til slutt til meg selv……..: Å her skal jeg bli rusfri?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Først må jeg si at dagen i dag ble langt ifra som ventet. Den ble faktisk bedre enn noen annen dag på lenge på en måte MEN samtidig veldig vond. Det virker som jeg syter mye og synes kanskje litt mye synd på meg selv, i så fall så er ikke det meningen å høres ut som en stakkarslig mann som synes synd på seg selv. For synd er det ikke på meg i hvert fall, jeg må holde fokuset der hvor det skal være, nettopp på hvem som har tatt valgene som har fått meg dit jeg er i dag…………..nemlig meg selv og ingen andre.

Men nå skal jeg fortelle hvordan dagen gikk, jeg var ganske nedtrykt og nedstemt over hele situasjonen min…men så fikk jeg en telefon fra en nykter venn av meg som alltid har stillt opp for meg på alle mulige måter. Vi hadde en lang prat og jeg gråt mens jeg prøvde å forklare hvorfor jeg hadde dratt nok engang. Jeg har fortsatt ikke noe bra svar på hvorfor jeg tok det valget annet enn at jeg ville ruse meg fordi jeg hadde rus sug. Han fortalte at de andre nykte vennene mine også savnet meg, tenkte på meg og lurte på hvordan det gikk…..her er et strålende eksempel på hvordan jeg distanserer meg fra de som virkelig er vennene mine. Jeg omtaler dem som : “de nyktre vennene mine”. Jeg tror ikke jeg har funnet noen “Eureka” løsning på rusproblemet mitt men tidligere har jeg på en måte stått med en fot i hver grav og ikke villet helt slippe på rusdelen av livet mitt føler meg.
Måten JEG må gjøre det på hvis JEG skal bli rusfri er å legge alt bak meg og sette en strek over den delen av livet mitt og ikke se meg tilbake men kun se fremover på fremtiden og det jeg skal skape og ikke det jeg har skapt. For å sette det hele på spissen så må jeg brenne alt jeg har av eiendeler slik at jeg står helt naken og kun kan bruke nye klær for en ny fremtid.
Uansett….hele samtalen med kameraten min fra tidligere endte med at jeg skal møte han klokken halv fire i morgen og ta en kaffe sammen. Vi har ikke sett hverandre på mer eller mindre et halvt år og det virker som 2sekunder. Med andre ord, tenk på all den tiden jeg har sløst bort, jeg har tenkt mye på all den forspillte tiden tidligere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min rusfrie drøm!

Drømmen min, vet dere hva den er? Det er å få en kjæreste som er nordfra, gjerne Harstad området for det er nærme familien på begge sidene av familien geografisk sett. Mitt hjerte hører til Nord Norge og naturen, omgivelsene og luften man puster inn rett og slett. Videre ønsker jeg meg to barn, det SKAL være gutter. Neida, men det er gutter jeg har aller mest lyst til å bli far til. Nå høres det nesten ut som jeg kommer til å stikke hvis det blir en jente, det vil jeg ikke gjøre…..jeg kommer til å bli uansett.

Jeg tenkte jeg måtte skrive litt positivt midt oppi alt dette negative, det er godt for meg å få ned drømmer og slike positive ting ned fordi det er lett å glemme de drømmene når man velger å leve slik jeg gjør.
Men tilbake til drømmen min, videre utover det å få barn så ønsker jeg meg å leie et hus i første omgang til senere og eie. Økonomien min skal være i orden og jeg skal få slettet alle betalingsannmerkninger slik at jeg kan få lån til leilighet. En bil er jo også med i bildet her, en Audi kanskje samtidig jobber jeg som freelancejornalist eller er fast ansatt som journalist i en avis eller et magasin som omhandler det som opptar meg. Samfunnsdebatter, teknologi og ting i den gaten der.
Drømmen min er enda ikke ferdig skjønner dereJ?! Jeg har dagdrømmet lenge om akkurat dette…Jeg og familien min ( når jeg har fått den) skal dra på besøk til min mor og far som da har blitt bestemor og bestefar samt en lillebror som kommer til å bli verdens beste og snilleste onkel.

Jeg er egentlig veldig opptatt av familie og tradisjoner selv om jeg ikke akkurat sender ut de signalene til min egen familie eller samfunnet gennerellt. Man skal ta vare på sine nærmeste….de gjorde og har alltid tatt godt vare på meg så det er ikke det at familien min har sviktet meg som er grunnen til at jeg begynte å ruse meg. Det eneste som kan være, det er at min far og mamma sin bror som blir min onkel, er ganske tørste for å si det på en pen måte. Har vært noen episoder jeg husker hjemmefra som jeg aller helst skulle ha glemt men uten de dårlige episodene så hadde ikke alle de gode stundene våre vært like gode som de har vært. Jeg har så gode minner fra barndommen, aller mest bare gode minner. De gode minnene overskygger de dårlige episodene overlegent og suverent.

Jeg skal etter hvert ha en egen båt slik at jeg kan dra ut på havet og fiske når det passer meg. Huset skal ha en egen hage og mange turer til fjellet og andre steder i Norge skal gjennomføres. Jeg skal enten ta å gå på journalisthøyskolen men det er andre muligheter enn det også, Fotografi er også noe jeg er flink til og som jeg vil fortsette med på hobbybasis både av natur og modeller.

En hund skal jeg også ha, jeg vil ha en Amstaff. Den er jo ulovelig i Norge nå så vi får se hvordan det blir med den rasen der i hvert fall. Jeg kan få det utrolig fint fremover i livet mitt hvis jeg skjerper meg og tar meg sammen, gir meg selv en sjanse.

Skulle så ønske at det kom en dame som hentet meg og tok meg med til nord norge, som ville blitt kjæresten min. Høres kanskje litt barnslig ut men jeg vet og kjenner jeg har masse kjærlighet til å gi en jente. Det som tiltrekker meg hos en jente er at hun må ha egne meninger og stå opp for seg selv. Jeg har nevnt dette litt tidligere i teksten her men hun må også være god til å lytte og forståelsesfull. Jeg vil ikke ha noen nikkedukke. De damene som er i FHM og VI MENN og andre manneblader er veldig pen og se på der og da men man blir fort lei hvis dere forstår? Hvis det ikke er noe mellom øra hos den jenta så er det ikke så lenge man tåler å være rundt den dama. Men hun skal jo selvfølgelig være pen, man blir jo ikke forelsket i at hun er så utrolig snill og grei lissom. Det er forskjell på hva slags damer jeg liker. Men pene lepper med et vakkert smil med snille øyne som stirrer på meg er ikke å forakteJ

Men destruktiviteten i meg vil ødelegge alt og stiller meg spørsmål som går på hvorfor noen skl gidde og bo sammen med meg når ting er slik som de er. At jeg er rusmisbruker rett og slett…Jeg har så lyst til å bare dra fra Oslo og legge dette bak meg også flytte nordover og begynne på et nytt liv uten rusmidler selvfølgelig….

Dette ble et mye lengre innlegg enn jeg hadde regnet med men var godt å få det ut av hodet samtidig så får dere sett littt mer av hva jeg tenker og drømmer om i livet mitt…håper virkelig det er en dame der ute som vil gi meg alt dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil så gjerne skrive et brev til meg selv og til alle de vennene jeg hadde, Livet mitt har stått stille i lengre enn et tiår.. Jeg har så mye jeg vil be om tilgivelse for, jeg har så mye inni meg av følelser som går til alle rundt meg og meg selv…Jeg vet ikke om dere forstår hva jeg mener?!

Jeg har bare blitt mer og mer ensom ettersom årene har gått, mer og mer destruktiv har jeg blittt. INGENTING er et ord som beskriver innholdet i livet mitt nå. Jeg vet at alt er opp til meg, ingenting skjer av seg selv……jeg må ta en pause…Prøve å få sortert disse tankene….

Jeg vet ikke om noen av dere som kjenner meg eller engang kjente meg leser bloggen min men før når rusen ikke var en så stor del av livet mitt som den er i dag og akkurat nå…..var ikke jeg grei å være med? Jeg syns selv at jeg var hyggelig og ville alle rundt meg godt, jeg vil fortsatt alle rundt meg godt….det er ikke det men jeg prøver å komme på hvor det gikk galt og hvorfor jeg velger som jeg gjør. Jeg får vel aldri noe fasitsvar på det men jeg husker da jeg hadde jobb. Jeg var flinkest og best hele tiden og jobbet hardt. Men etter hvert så har jeg meldt meg ut mer og mer fra alt og alle rundt meg. Det er et stort savn i mitt hjerte til alle dere, både familie og venner… Det hullet er så stort og dypt at jeg ikke vet hvordan jeg skal tette det igjen…Jeg savner alle….jeg savner dere virkelig… Får skrive mer siden….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva skal jeg skrive? Jeg vet ikke hva jeg skal skrive for jeg har det så vondt inni meg eller hvordan jeg skal si det. Jeg ble i hvert fall glad for kommentarene som dere legger igjen her hos meg. Jeg sitter og lurer på hvorfor jeg setter den sprøyta i armen og påfører meg selv så mye smerte…..Dagen i går var veldig spesiell etter at jeg hadde snakket med mamma og pappa på telefonen.
Jeg har en drøm om at jeg endag skal klare å bli rusfri….Mitt største mareritt er å være 50 år og fortsatt ruse meg. Jeg vil ha en kjæreste, jeg vil ha barn og familie og gjøre alle rundt meg stolte. Dere aner ikke hvor mye jeg savner vennene mine, jeg savner de så mye at det stikker inni meg, alle venninnene mine, familien min….alle sammen… JEG VIL VELGE ANNERLEDES OG IKKE FORTSETTE SLIK SOM NÅ! FORSTÅ DET!

Jeg kjenner jeg brenner av forbannelse på meg selv når jeg ser hvor jeg er i livet. Det er så mye negativt at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive den eller noe som helst. Jeg kjenner bare masse rot inni meg som jeg ønsker å få bort.

Hvordan skal jeg få ut dette her?Hvor skal jeg få det ut? Andre har lagt seg mens jeg drikker øl og venter på at jeg skal sette en sprøyte i armen. Det gjør virkelig vondt å ha det sånn, jeg later som jeg ikke bryr meg men jeg er utslitt på alle områder. Jeg vil ha en kjæreste og orden rundt meg. Jeg treffer jo nesten ingen lengre….det er ingen som kjenner meg lengre…jeg kjenner ikke meg selv igjen engang…jeg virker som en ukjent person..

Jeg kjenner at gråten sitter lett nå…er det noen som kan hjelpe meg? Jeg er desperat… Jeg vil ikke ha sympati som sagt…..jeg vil ha det livet jeg fortjener…..hva har jeg gjort som gjør at jeg gjør dette mot meg selv… Kjenner jeg må ta en pause for det ble altfor sterkt og mye følelser… Håper fortsatt på kommentarer og setter pris på alle som leser

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja da ble det nok en sen natt her på hospitset. Føler meg ensom og har ikke sovet ordentlig på mange dager, er vel ingen andre sin skyld enn meg selv akkurat det der også….eller….jeg har muligens fått litt hjelp av den gale naboen som har flyttet inn her.
Jeg synes det er rart hvordan menneskekroppen og sinnet kan tilpasse seg en tilværelse som i bunn og grunn går utpå det samme igjen og igjen samt kanskje enda engang.
Jeg har det ikke bra inni meg om dagen for å si det slik. Jeg spiser mye mindre, blir fortere irritert og da snkker jeg ikke om å bli en smule sint hvor du gnisser tenner så er det hele over. Det jeg mener er et hav av raseri som bikker nesten over på aggresjon, for som sikkert mange av dere vet så er den forskjellen der utrolig vesentlig.
I skrivende stund så er klokken 05:14 men det får så være, håper bare jeg får sove skikkelig i natt. Men før jeg legger meg er det noen ting jeg skal fikse først, dere kan se bilder under innlegget på hva jeg gjør og hvordan jeg gjør det. Dette skal ALDRI under noen omstendigheter gjentas etter meg eller her utenfor butikken eller hvor som helst.
Men her kommer en liste over hvordan jeg gjør klar til en smell før jeg legger meg, den er allerede ferdigkokt med Xanor, Heroin og Flunipam. Blir nok satt på vent i kålet en stund da, men det er jo litt av poenget.

Rens armen rundt det området du skal stikke nålen din bruk “Alkotipp”. ( Gjerne 2 ganger ) for å bli kvitt ALLE bakteier.
“Stas opp” armen med en sykehusstas eller bruk et belte/tråd eller lignende Poenget er i hvert fall at blodårene kommer tydeligere frem slik at det er lettere og treffe åren.
Før nålen forsiktig inn der du har bestemt deg for å sette den samtidig som du løsner på stasen.
Etter det er det bare å trykke hele kruttsalven inn i kroppen og la euforien ta deg “hen”.

Jeg må understreke enda engang at min beskrivelse av hvordan dette skal gjøres er på ingen måte legegodkjent men de som lurer må vel få vite. Nå skal jeg følge opp

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det ble ikke mer bloggskriving på meg i går som jeg lovet men det får bare være, jeg skriver nå i hvert fall.

Dagen i dag og ikke minst natt til i dag har vært turbulent. Det startet med at jeg og en jeg har blitt kjent med her oppe satt å så en film også bestemte vi oss videre for å gå ut entur. Da kom den strålende ideèn om at vi skulle tømme noen kjellerboder i en oppgang. Om vi gjorde det eller ikke er ikke nevneverdig men sliten ble vi i hvert fall.
Jeg reflekterer mye over meg som person og hvordan jeg forholder meg til samfunnets både normer og regler.
Kan jeg leve opp til forventningene som samfunnet setter til meg?
Er en av hovedgrunnene til at jeg ruser meg at jeg rett og slett ikke vil være en del av dette samfunnet for asosial er vel noe jeg kan kalles på en indirekte måte. Jeg har en egen evne til å tilpasse meg til de miljøene jeg går i.

Det jeg synes er enklest med rusmiljøet er at ingen har noen forventninger til meg i det hele tatt. Det er ganske befriende hvis jeg tenker på den mentale delen av saken. Men foreldre og familie og storsamfunnet har forventninger til deg som for meg er så store at jeg ikke klarer å leve opp til de alltid og da føler jeg meg som en fiasko på mange måter.

LITT OM HOSPITSET JEG ER PÅ:

Hvor begynner man her da….hmmmm…. Da jeg dro fra forrige stedet jeg var på så fikk jeg plass på et hospits midt i Oslo by. Det er kjent for å være et av de verste hospitsene i byen. Det første som møtte meg da jeg kom inn på rommet mitt var en gul sprøytebøtte til å ha brukte sprøyter i. Fra morning til kveld kan man hente sprøyter i resepsjonen på hospitset. Det å bo her gjør meg livredd, virkelig livredd…..når jeg har tittet inn på andre rom til folk som er yngre enn meg selv til og med og da de har flyttet inn tv`r og sofaer og har bestemt eg for å flytte dit. Jeg har på følelsen at de er glemt og at de faktisk også vil glemmes de som sitter der. For her flyter det av du skal ha uansett hva det skulle være.

Det er vel mer eller mindre 60 stykker som bor her sammen, så uten et miljøpersonell som etter mine øyne ikke fungerer så er det ikke rart at ting blir som de blir. Jeg har møtt noen hyggelige folk her som jeg faktisk ikke trodde at jeg skulle.
Jeg mener ikke at jeg er bedre enn noen andre å derfor ikke vil bløande meg med de “junkisene”. Men jeg prøver å skåne meg slev mest mulig mot rus nå fordi jeg synes det er lite å hente i samtaleemner som handler om rus, rus og litt mer rus og kanskje man får høre om hvor mange brekk de har gjort og tjent….( Men det er kun en bonus hvis du får høre om det). Jeg som er narkoman i dag utnytter ikke bare samfunnet og mine foreldre samt nærmere familie. Når jeg er i gang så kjører jeg over de også, det eneste den praten går om er det som jeg nevnte til dere tidligere samt at det virker som om alle er ute etter å utnytte hverandre mest. Det blir feil å si at det “virker” som vi utnytter hverandre. Vi utnytter hverandre til den store gullmedaljen og enda litt til. Bare ren manupilasjon fra ende til annen og hvor ålreit du er og hvor rett du har…..poenget mitt er i hvert fall at jeg er så lei av den praten der og jeg savner vennene mine og familien min så utrolig mye at det gjør vondt i hele kroppen min.

Jeg skal prøve så smått og skrive litt om følelsene mine rundt meg selv og min situasjon og mine foreldre og venner. Jeg vil understreke at jeg ikke er opptatt av å få sympati fra dere men jeg ønsker med denne bloggen og åpne en mer forståelse for mennesker som er i den situasjonen jeg og andre er i. Sympati har jeg fått mer enn nok av, jeg er jo glad for at de rundt meg bryr seg men for meg som for mange andre også er det bedre å få høre noe annet enn: “stakars deg, håper det går bra med deg” og andre velmenende fraser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blogg

Dette er vel det første innlegget jeg skriver på bloggen min på lenge som mange av dere vet så har jeg lovet å skrive mer her enn jeg har gjort det siste halve året.
Den som taper mest på det er jo først og fremst meg selv fordi skrivingen min er som terapi for meg. Enda en grunn til at jeg ikke har skrevet her er fordi jeg ikke har klart å være ærlig, eller..missforstå meg rett..hvis jeg skal skrive i bloggen her om livet mitt samt dagligdagse ting på både godt og vondt så kan jeg jo ikke bare la være å skrive vesentlige deler om livet mitt slik at de som leser det tror at jeg har det strålende fint og at alt går på skinner. Jeg vil ikke skrive noe overfladisk ræl som ikke betyr noe for meg for da kunne jeg brukt tiden på noe annet. Jeg kan skrive litt om hvordan den siste tiden har vært for meg.

Etter jeg dro fra Klinikken jeg var på i Trondheim nå i sommer så har tiden vært veldig turbulent og vanskelig, mest følelsesmessig ovenfor meg selv og min familie. Min familie ble jo veldig skuffet når de fikk vite at jeg hadde dratt nok engang fra innstutisjonen jeg var på for de hadde jo et veldig stort håp og ønske om at denne gangen skulle det gå, det samme hadde jeg. Men sånn ble det ikke, jeg dro tilbake igjen til Oslo og flyttet til et botilbud for unge mellom 18 og 25 som trenger et sted å bo mens de leter etter egen leilighet. Man skal egentlig kun være der i 3 uker men jeg ble der i 3 4 måneder denne omgangen. Det var mye rus i perioder og litt mindre i noen andre men jeg hektet meg jo på heroin igjen og det er et levende helvete.
Men ber man djevelen opp til dans så MÅ man danse og man stopper ikke før man er utmattet for å beskrive det på en metaforisk måte.

Jeg jobbet nok engang veldig hardt for å komme inn på avrusning, denne gangen medisinsk ( det vil si at du får utdelt subtex og/eller andre medisiner etter behov ). Man blir nedtrappet da selvfølgelig, for målet er jo å være 100% rusfri etter endt opphold. Jeg trivdes der å det var en mye bedre opplevelse å bli avruset med medisiner enn hva jeg har fått erfart tidligere når jeg ikke har fått medisiner på de andre stedene jeg har vært inne.
Men etter 6 dager så bestemte jeg meg for å skrive meg ut, hadde ikke noen annen grunn enn at jeg hadde et russug som tok overhånd. Mange av de ansatte prøvde å overtale meg til å bli men jeg var låst. Jeg hadde utrolig flaks for dagen etterpå så ringte de fra et sted som jeg egentlig ikke hadde plass på før i desember i år og sa at jeg kunne komme neste dag klokken 10. Jeg ble utrolig glad for som vanlig så angret jeg jo på valget med å bryte fra den avrusningen jeg var på. Jeg ringte hjem og fortalte dette og de ble jo også veldig glade selvfølgelig.
Jeg dro til det nye stedet og var veldig fornøyd med det. Hyggelige folk, fine rom,fin beliggenhet…..
Men denne gangen her var jeg også sikker på at jeg skulle klare dette her, skal ikke sprekke. Jeg skal og må klare det og ikke minst vil klare det for jeg ønsker ikke å leve et slikt liv jeg lever pr.dags dato. Jeg var vel begynt på den 3dje uken min på det nye stedet da jeg fant ut at jeg skulle dra nok engang. Jeg valgte å la impulsene mine styre som vanlig å da er det jo jeg som står igjen med “svarte petter”. Etter jeg hadde satt den første smellen med heroin etter å ha dratt så husker jeg at jeg tenkte: “hvorfor gjør du dette her?!”.
Når jeg spør meg selv om det så kommer jeg ikke på noe bra svar i det hele tatt, men finnes det noe “bra” svar på det spørsmålet egentlig?

Jeg skulle ønske jeg kunne forstå mer av meg selv og hvordan jeg tenker og gjør som jeg gjør. Jeg sitter ikkeher å skriver til dere for å få sympati men jeg lufter bare noen spørsmål jeg har for mitt ansvar oppi dette her er jeg strålende klar over. Ingen som tvinger meg til noe som helst verken når det gjelder rusing eller andre ting. Så det ansvaret dytter jeg ikke over på noen andre enn meg selv ene og alene. Jeg tror jeg har vært veldig tydelig der på det temaet rundt egetansvar i de andre bloggene jeg har skrevet tidligere.
Dette her blir jo egentlig en veldig kort versjon av alt som har skjedd men dere får vel med dere “hovedindexen” her, ihvertfalll gjør jeg selv det. Jeg kjenner at når jeg skal skrive om de tingene som virkelig betyr noe for meg som familien min og mine egne føleler så skrur jeg bare av hele følelsesmaskineriet tvert av. Det gjør for vondt å kjenne på, det er en eske jeg ikke tør å åpne akkurat nå. Forledrene mine trodde jo lenge at jeg var i behandling inntil i går, da sa jeg at jeg var dratt og de var jo på en annen kant av landet og de ble jo knust nok engang og de begynner faktisk å tvile på min oppriktighet når jeg sier at jeg er glad i dem og at de betyr mest for meg på hele denne jorden. Men jeg ser så frem til den dagen hvor dette kan legges bak meg. Slik at jeg kan begynne å begynne på livet mitt igjen og slutte å bygge en grunnmur på kvikksand som synker fortere og fortere for hver gang du “feiler” fordi grunnmuren ikke tåler det.

Jeg har skrevet et dikt i dag også som jeg vil dele med dere, jeg var så godt i gang med skrivingen og jeg ville beskrive følelsene mine inni meg og litt hvordan jeg tenker. For jeg vet det jeg skriver ned til dere her i tekst både kan bli tungt, tørt og kjedelig så prøv å kos dere med diktet så kan dere kalle dette diktet en kortversjon ov hele denne teksten. ( Kjipt hvis du allerede har lest alt da, menmen;-)

Rom 206

Jeg sitter her på 206,
Med tanker som gjør mitt hodet helt perpleks.

Sårbarheten sitter lett i mitt hjerte, jeg skulle så ønske jeg kunne slippe å føle den smerte.

Det gjør ikke bare vondt i mine følelsesmessige sår, men vondt gjør det aller mest når dem ikke forstår.

Kan det forventes at jeg skal gjøre nettopp det? Åpne mitt hjerte slik at de kan få se.

Jeg er sliten og trøtt på denne evige slagmarken. Jeg har ikke tapt en eneste kamp enda selv om jeg er trett. Jeg skal vise den mørke siden min og verden at de ikke hadde rett!

Jeg skal kjempe for det livet jeg vil ha og fortjener. Når min kamp er vunnet skal jeg fortelle alle at jeg er en ener!

Håper dere likte det!=)

Skal skrive litt mer konkret om hvordan det er å bo her hvor jeg bor nå som er det verste hospitset i byen. IKKE missforstå, jeg er takknemmelig for at jeg har en plass å bo osv men er det bedre å bo her enn på gata egentlig?! Det dukker opp så mange spørsmål når jeg ser sånne ting som et hospits og i hvert fall får jeg følelser rundt det når jeg faktisk bor der også. Men vi snakkes siden, nlir veldig glad for kommentarer fra dere på både godt og vondt. Den negative kritikken tar jeg som konstruktiv kritikk uansett så det er noe å lære over alt….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende